fredag 15. desember 2017

Kaldalen 390moh nesten, i dypsnøen


Søndag og det har komt litt snø i Sykkylven. Gut skal i barneselskap, så mor og MrJ tenkte å gå en tur opp i Kaldalen og eventuelt mot Stavekollen mens venter på gut. Ute er det kvitt og fint, og har ikkje komt særlig store mengder snø, enda. Så her tenkte begge to at det skulle no være mulig å komme seg langt opp før det vart djup snø. Trudde dei....




No kjem man seg ikkje opp til parkeringsplassen med bil, så her var det å gå ifra Helleskjerva. Hunden er overlykkelig over å kunne springe i snøen, så halen er i ful aktivitet i glede.











Mor føler at ho har gått alt for lite siste måneden, og venter på MrJ skal komme. Kjem du? ;-)













Tja, kjem dei seg til utkikksplassen på vei opp til Stavekollen tru? Mo ser dit opp, vel, det må vel være mulig? Får gå litt over 1 time, så snu.








Det er skiltet der du skal ta av opp til både Kaldalen og Stavekollen. Også Skopphornet 126moh kan du gå herifra.







Er oppe ved høgspentmasta og ser opp mot Kaldalen. Ser no greitt ut dette vel, og det er fint lys over Skopphornet. Det er så deilig å være ute! Og at det ikkje regner. Kjenner at har vært for lite ute g brukt kroppen, og inderlig deilig å bevege på seg.







Ser ned kraftledningane, ser rett bort på Aurenakken 404moh, og dei andre flotte fjella der. Vinterstid så er bygda her finest snødekt ja, enn trist og grått, dødt og mørkt.








Her er spor etter kun 1 person, spor opp og ned, så veit at man er aleine på tur. Lykkelig firbeint springer så snøen flyger, graver nasen lykkelig ned i snøen før han springer videre.














Det er slutt på veien, og stien ligger under snøen. Sporene er her enda, så lett å følge.













No ser du lett begge vatna her, Sessvatnet og Heimstevatnet ca 168moh. Får nesten heile Blakstadfjellet også, og ser ut til Ålesund bak i der.








Stien opp til Kaldalen bruker å væe ganske så våt, så med snø så er det faktisk bedre å gå her.










Om man ikkje ser dyrene når man ferdes i naturen, så avslører snøen desto meir. Sporene etter søte små vises godt.















Drikkeplassen har ikkje frosset til enda, så en drikkepause er på sin plass.












Det er så godt å få ei helg med oppholdsvær, og faktisk kan få være ute mens det er lyst også. Ikkje berre være inne på fabrikken og sjå lyset komme og dra før man skal heim. Trekk pusten inn, pust ut, og kjenne påfyllet av energien komme.







Sporene etter den ensomme vandrer forsvant ved bekken, så her er det å tippe sånn noenlunde kor stien går. Vart litt meir snø, men fremdeles ok til berre sko.








Bekken ved hytta renner enda, lett klukkende lyd, sånn søt liten lyd som man må lytte etter.














Kaldalen blir bak kanten her, men snøen har begynt å bli fort dypere. Plukke litt snø ut av skoen. Takk og pris for tjukke ullsokker! :-P









Ingenting å klage på utsikta herifra heller. Fjell og fjord, oppholdsvær og fine skyer.








At det er mulig å elske snø som han her da! Ruller seg, dytter halve hodet ned i, spretter rundt og er som et barn. Så er han jo et barn også, berre 5år. Mor står no i snøen til lårene, trakker gjennom kvart 3. steg. Hunden har tross alt 4 føtter å fordele vekta på.







Rypa har også kost seg her. Vært på jakt etter mat. Lurer på om den fann noe? Vinteren er ikkje lett for dyrene, greitt med oss menneskene som har både matskap og kjøleskap, og den vidunderlige oppfinnelsen fryser. Er vel at dyrene er på ufrivillig slankekur på vinteren, mens oss menneskene blir roligere på vinteren og legger lettere på oss? Kalles vel evolusjonen.











Er ikkje så langt att no, men framdrifta er heller sakte. Trakker gjennom anna kvart steg, heilt opp til skrittet, og hunden står stille og speider. Trakker gjennom han også no, og vil helst gå bak mor. Er no bra trim da...






Med hunden først som synker litt, mor etter som synker enda meir, og MrJ bakerst som synker enda meir enn mor. Ja ja, men humøet er der uansett det, dei er no ute på tur! :-D










Truger, det hadde vært supert å hatt no. Dei tenkte ikkje tanken engang, for var ikkje så masse snø litt lengre nede. Men no er det håpløst, og vart enige om sikkert 20min til før man er ved Kaldalsvatnet, og gut skal hentes etter selskapet også. Er berre å snu. Tja, kanskje dei tenker seg om neste gang? Og gamasjer.... skoene har fått en del snø i seg etter kvart. Ikkje kald eller noe, men er nok våt når kjem heim.









Nådde ikkje målet, men denne gangen var heller turen målet. Var berre et ønske om å komme seg ut og bruke seg litt, og det har no dei fått gjordt alle 3.








Nesten gang Kaldalen, da skal mor ha med truger ;-)









Liten pause for å spise Kvikk lunsjen, og tømme sko for meir snø. Fann et ok furutre som man kunne sitte å dingle med beina i.















Kvikk lunsj er vel den mest brukte tursjokoladen man har i Norge, og skjønner det også. Du har både sjokolade og kjeks, så metter litt også enn rein sjokolade. Deler likt, og mor hoppet opp på greina og dinglet med føttene.












Hunden får ikkje noe sjokolade, men gnage på tørre kviste på treet er god leik mens han venter på mor og MrJ.












Klokka er ikkje meir enn 14.30 men likevel så begynner det å mørkne ute. Trist, for det er jo så flott ute også no.  Får nyte det mens man kan.









Et dødt furutre innbyr til klatring, ikkje sant? Furutre er noe heilt spesielt også, til og med som dødt tre er det flott. Hunden vil også klatre, det er jo selvfølgelig. For det mor gjer, det vil hunden også gjere.











Og det er ganske så behagelig å ligge som dette i treet og slappe av. Nesten som om det er treets armer som trygt held deg oppe og passer på deg.











Litt lengre nede så innbydde skogen til utforsking, og endte siste biten på skogstur. Meir snø i skoene, men kva gjer det? Absolutt ingenting! Er snart nede i bilen, skal hente gut, så er det heim og få av det våte. Og det beste av alt, har fått vært ute!! :-D
Vil du til Kaldalen no, ta med deg truger, er vel verdt turen, er flott der oppe, lover. Kart under ;-)









søndag 10. desember 2017

Furutre bok forfatteren Gåsvand til storfurua ved Ekornessetra


Mor har alltid vært glad i trær, og klatre i dei, men alltid hatt en forkjærlighet for furutrær. Det er noe med det levende treet, måten treet blir formet av vekstvilkårene, greinene, ofte krokete stammene, barken, historien. Er berre at det treet tiltaler mor. Og så har mor vært ved norges største furutre i omkrets,Stortolla i Osmarka. Imponerende syn! Så står det et stort furutre ved Ekornessetra, en vakker majestet. Ved undringa over kor stort er norges største osv så googlet mor. Der kom mor over boka og bilder av furutrær av fotograf og forfatter Morten Gåsvand. Han hadde reist rundt i store deler av Norge og målt furutrær ilag med en klatrer, og da spesielt dei enorme furutrea i Trollheimen. Mor lurte på om han hadde vært ved treet her og målt? Det hadde han ikkje, vært på Stranda og Liabygda, men ikkje dette her. Dermed lovte mor å vise han treet om han kom en gang, og det gjorde han også! :-) Om været var i skikkelig høljregn, så fekk mor vist han treet i det minste.



Mor måtte ta seg noen timer fri ifra jobben da Morten ankom, og han hadde vært værfast i uværet Aina. Så etter pakket klar, så bar det avgårde i mors bil opp til Sessvatnet 168moh. Regnet høljet ned, ispedd med sludd, vind og andre trivligheter desemberværet kunne tilby. Var ei stund mor fryktet at han trakk seg pga været og mangel på tørre klær. Men han var litt for ivrig over å sjå treet, så her var det å trosse været.




Du passerer hytta med brygga, og kjem til et slags kryss før en bekk med nybygd trebru. Brua over bekken får du til venstre her, men no skal mor og Morten rett fram og til høgre.








Kjære vene kor vått!! :-P Jaktstøvlene sank langt ned i myra, i blandet surpe i en herlig blanding av halvfrossen is. Det blåste også, og mor sendte Morten bak seg en lett bekymret tanke. Hans jakke var klissvåt, og hadde derfor fått lånt en rosa jakke av mor, som var det eneste av jakker som passet en voksen mann. Absolutt ingen regnjakke, men bedre enn ingenting, ei heller fekk han den att... Kva gjer han ikkje for sin hengivenhet for furutre?










Ikkje lett å trakke noen plass her uten å synke hen, men her var det å komme seg fram til gapahuken og ly. Regnet høljer ned, på godt folkemunne, skikkelig pissregn!








Kjem opp til kanten, og ser Kjenglivatnet 191moh. Mor peker for han og forklarer at rundt vatnet, inntil fjellet, der ligger gapahuken.







Han stopper opp, og det blir diskutert vakre kronglete furutrær, og kor vakker myr er med sånne trær. Fann ut at begge likte samme trær, og samme blikk for kva dei likte ved furutrea. Vart mang en diskusjon om trær på denne korte turen opp.







Etter mange "kliss klass klask" og balansering på planker og myrkanter, så skimter mor gapahuken der blant trea. Mor peker også for han trekrona til furua. Og jo, den såg han absolutt!














Beklager dårlig bilde, uvær og regnvær og kalde fingrer. Men dette er da den flotte nybygde gapahuken ved Ekornessetra. Et utrulig kjekt tiltak av grunneiere og frivillige som har bygd, til glede for alle.









Vart en rask stopp i gapahuken, mor satte att sekken sin, før gikk til høgre for gapahuken og opp mot "majesteten" av ei furu. Mor valgte denne veien opp pga fleire fine furutre her, og synet av majesteten på avstand. Gå ned att andre veien etterpå. Ei gran har gitt etetr for stormen som nyss var her, og han kikker seg rundt i skogen her. Han likte virkelig skogen her, og kikket etter motiv og rom. Drømte seg vekk i trær med blad som danner en ramme.





Mor peker opp til treet, majesteten sjøl. Er den ikkje flott vel?! Han vart stående å kikke på det, samtykker i mors begeistring for treet, og han smiler ganske så bredt over synet. Mor mente at krona var som en brokkoli ;-) Mor er virkelig spent på kva han mener om treet.

















Treet er virkelig et imponeende syn i seg sjøl, stort, og nesten hengende utfor kanten. Stammen deler seg i to litt oppe, men er likevel kun 1 tre.












Han rakk å ta et bilde av treet, så var batteriet i kameraet hans tomt! Ups.... han går rundt treet for å danne seg et bilde av det, og mor trekker seg litt tilbake.






Han er her for berre danne seg et bilde av det, vurdere det, grovmåle det, og sjå om det skal være med i hans neste bok. Hadde no vært stas da å fått med treet ifra Ekornessetra i boka? Hadde det ikkje det vel, dere som bor her? Han kalte treet "meget fotogent" og er fornøgd med det flotte treet. Mor har aldri møtt noen som er så glad i furutrær som han, og hans begeistring for treet skinner gjennom.













Så var det å ta fram målebandet og sjekke sånn omtrent kor stort det er i omkrets....  her må mor trå til å hjelpe litt. Så liten fotopause folkens, mor må klatre litt og holde i måleband ;-)











 Er dere spente no? Lett druknet i alt regnet, men likevel ved utrulig godt humør og mot. Altså, skal sjå her..... treet vart målt til 4,7m i omkrets i knehøgde sånn omtrent. Litt lengre oppe vartd et målt til heile 4,9m! Treet er virkelig enormt! Det vart en lett latter mellom begge to når innsåg tallene, overasket over størrelsen :-)







Etter sirklet litt meir rundt treet, prata enda meir om trær, så foreslo mor å gå ned andre stien, berre for å sjå meir, og for å finne den barlinden som er her. Mor kikker en siste gang opp mot treet, vakre store treet, og glad for å kunne vise det for Morten.















Siden stien er merket, så lot mor han gå først, så han ikkje må sjå ryggen til mor heile tiden. Merkingen er oransje flekk på trea, og dei fører tilbake til gapahuken. Så om du vil finne  treet sjøl, så er det berre å følge merkinga, og du passerer treet.












Vart diskutert meng et tre, kva dei begge kikker etter i naturen, kvasom er i skogen her osv. Det er sånn som dette som han legger meke til, treet full i rirkuler.














Det er rett og slett naturens egen kunst. Du får berre kikke deg rundt, og sjå kva du legg merke til.













Går gjennom granskofeltet, og mor begynner å lure på kor barlinden stod, ho husker at ho har kikket på den en gang. Begge to kikker etter, det er i området en plass.














Og rett før gapahuken, oppi siden, der stod det ei barlind. Mor trasker opp. Den har dessverre mistet toppen sin, knekt rett av. Dei kikker ikkje etter fleire, alt for dårlig vær, og begynner å bli temmelig vått i været.










Han som har lånt jakke som ikkje er vanntett engang, ei heller kan lukkes. Mor er tørr, går i regnklær heldigvis. Ser taket på gapahuken, er berre å søke ly.






Vart sittende i gapahuken ganske lenge, mor hadde med brenner og kokte vatn til kaffe, kakao, og vatn til Real turmat til Morten. Mor kom tross alt rett ifra lunsj på jobb, han hadde kjørt bil i mange timer. Vart en god samtale der inne, og tiden fløy avsted, og Kvikk lunsjen forsvant fort. Men så var det å rekke å hente gut på skulen og sfo, og det mørknes fort no. Mor vart litt tilbakeholden med det å ta bilder, for er en person mor ikkje kjenner, og da blir ho litt på utrygg grunn. Så vart meir snikfotografering denne turen her.



Så med været som tar seg opp enda meir, vinden skiftet retning, så var det 2 stykker som småhaster seg i myrområdet nedatt til bilen. Vatnet plasket rundt skoene, isen var bløt, og det var vanskelig å prate i vinden. Men det er planer for at Morten kjem tilbake for å ta skikkelige bilder av treet, og måle meir nøyaktig størrelsen. Mor lovte å bli med om ho var heime, og det har ho virkelig lyst til også! Og er så glad for at han var begeistret for den store majesteten av ei furu som står her i skogen :-)
Tusen takk for turen Morten, var utrulig kjekt å få vist deg treet til Sykkylven, og bli kjent med deg. Sees neste gang.


 Og vil du finne treet? Da er det berre å kjøe til Ikornnes, opp til Høgtun, parkere på den tilrettelagte parkeringsplassen ved bommen, og vandre 2,5km til treet. Eller du betaler 20kr i bom og kjører til Sessvatnet og går derifra. Uansett, treet er verdt et besøk ;-)